Tiden stopper aldri...

Etter så lang tid er det nesten bare pinlig å skrive et innlegg nå, men jeg tenker vi heller starter på nytt på et vis. Kanskje jeg kan være like flink nå da, som jeg var helt i starten, da jeg en gang opprettet bloggen min?

Potetene er på kok. Det er søndag, en virkelig lang og kjedelig søndag. Egentlig er det litt godt, for man kan kjenne tiden går alt for fort når man egentlig enda ikke er klar for en ny uke på jobb. Vi skal nemlig ha kjøttkaker til middag. Da kan det nesten ikke bli mer søndag altså. Vi skal tilogmed ha tyttebærsyltetøy til. :D

Jeg er nesten sluttet å skrive, det merkes litt egentlig. For jeg tenker desto mer når jeg på et vis ikke skriver det ned. Men alltid er det slik da, at når jeg først skal skrive, så er alle tankene forsvunnet og jeg sliter med å komme på hva som egentlig har skjedd i det siste. Jeg føler av og til at tiden går bare passerer forbi meg, mens jeg enda står og ser på at den passerer. Av og til er det godt å bare gripe tak i den, sette seg ned på sofaen og reflektere over hva som skjer akkurat NÅ for tiden. For da kommer det tanker med en gang. Tanker om fremtiden, livet og hvor man i alledager tilslutt ender opp. Man kan jo nesten ikke se noe komme. Ikke kunne jeg ane at jeg i dag skulle sitte i en pen leilihet i Oslo sammen med en helt fantastisk kjæreste for ett år siden. Nei, da var livet mitt faktisk noe helt helt annet enn hva det er nå. Tiden har gjort at jeg begynner å merke at jeg vokser til. Tankene mine er ikke de samme som før. Det er ikke like morsomt å gå på fylla lenger, nei tvert imot det er helt grusomt. Greit nok at det er gøy mens man enda er småfull, fnisete og varm i kinnene, men når natten kommer og hodepinen er så sterk at det kjennes ut som en hammer dunker deg inni hodet. Du er så kvalm at du såvidt i ørka greier å finne doen å få plassert deg selv i riktig possisjon uten at det skal bli verre for hodet. Nei uff, jeg har virkelig fått nok. Før ble det liksom aldri nok. Så noe i hodet mitt har i allefall forandret seg. Jeg er begynt å tenke fremover i livet. Herregud, jeg tar tilogmed megselv i å glede meg alt for mye til den dagen jeg skal få et lite barn selv. Men er det så rart da? Det er jo liksom bare 10 år til jeg er 30. Nei, enda verre! Det er snart bare 9. hjelp!

Det er foresten veldig godt å være forelsket igjen. Hver dag surrer sommerfuglene litt ekstra i magen min, særlig når han smiler så pent som han gjør <3 Espen er liksom ikke den Espen som jeg trodde han var, da jeg bare hadde truffet han et par ganger. Nei, da virket han mye tøffere og mye mer ovenpå. Men smilet- har alltid vært der og da jeg traff han den gangen for lengesiden, var det i allefall noe ved han som grep tak i meg. Siden jeg den dag i dag kan huske hva han hadde på seg, hvordan han så ut og nesten akkurat hva han sa. Men den gangen betydde det jo ikke noe. Eller, jeg tenkte i allefall ikke noe på det da. Det er bare så irronisk hele greia. At ting endte slik. Jeg tror det var det beste for alle helt til slutt. Alle parter bør være lykkelige nå. Om ikke - er i allefall jeg det. Espen gir meg en grunn til å smile hver eneste dag. Det er så fint <3 Han bryr seg liksom skikkelig. Han har begynt å lære seg islandsk, og jeg er så stolt over han. han er så flink! Tilogmed flinkere enn det jeg er iblandt. Noe som er litt pinlig. Nei, bare elsk på min gutt <3

Vi har temajobbing i barnehagen for tiden. Temaet for måneden er sko. Så dermed har vi en del greier rundt det. Tone har blant annet laget en hel historie om lille tiff og tøff, som alltid går ut uten å ta på seg vinterskoene. Vi synger sangen om sko, som jeg tror det er BareEgilsBand som har laget. Sko-o-o. Ungene begynner å bli store. Det er helt utrolig å ha kunnet følge med på disse små barna fra de var så små at de såvidt kunne gå og til nå å tilogmed kunne si navnet mitt, navnene til hvernadre og mere fantastiske ting som jeg aldri trodde ettåringer kunne klare :) jeg er så stolt over dem. Mumi er en hit. Vi danser til mumi hvertfall en gang om dagen og jeg skal love deg jeg ler av de små tassene som vrikker på den lille bleierumpen sin i takt med musikken. Man blir så glade i dem, uansett hvor ufattelig irriterende de av og til kan virke, sjarmerer de deg i senk sekundet etterpå. Du kan bare ikke la være å elske dem. Og når du blir møtt av små barn som kommer mot deg hver morgen, gjør det virkelig noe med dagen din. De små stundene der de virkelig viser deg at du betyr mye for dem, er så fantastiske.
<3

Nå er klokken sent allerede. ALLEREDE. typisk. Jeg har en følelse av at det enste jeg gjør er å være på jobb, for så å komme hjem for å sove, kanskje rekke en dusj og litt mat først, men rett på jobb igjen. Jeg føler noenganger at jeg på en måte bor på jobb. Selv om jeg kanskje ikke er der noe som helst mer enn de andre.

Er i allefall en del ting å tenke på om dagen. Aner ikke hva jeg skal gjøre til høsten. har liksom veldig lyst å bare jobbe ett år til, bare av den enste grunn at jeg vil slå meg litt mer til ro. Men så er det denne tiden.. bør man dra den noe mere ut? jeg har i allfall kommet frem til en konklusjon, som sier at jeg skal søke på en del studier, så får jeg betstemme meg frem til sommeren om hva jeg vil gjøre. Bare synd det er 3 måneders oppsigelse på jobben. Det gjør ting litt vanskelig. I tilegg er det jo pengene da. Skal jeg studere burde vi kanskje flytte til et annet strøk, noe litt billigere, eller at jeg rett og slett blir tvunget til å fylle hele dagen min med jobb. Det gruer jeg meg litt til, for kveldsarbeid er noe dritt. Men nå er det jo slik her i verden at vi ikke kommer noen vei uten penger.

Dette får være nok for i kveld. Har foresten fått kamera hos mamma i julegave, så nå kan jeg kanskje bli litt flinkere til å legge ut noen bilder her :D